1892 - 1958

Emigrerte trolig i 1910

Alette var søsteren til Ådne Abelson Kyllingstad.

Alette dro først til Canada, der hun jobbet som tjenestepike i 7 år. Mens hun var der fikk hun en jente, som ble adoptert bort.

Senere flyttet hun til Minnesota. Der fikk hun en sønn, Norman i 1919 med en som het Arthur Delloyd. Familien vet ikke om de var gift.

Men i 1930 giftet hun seg med Leslie Mellas, og de fikk en sønn (Donald) i 1932. Norman besøkte sin far Arthur i fengselet, men ønsket ikke å holde kontakt med ham videre.

Alette døde av lungebetennelse. Hun ble lagt i oksygentelt, men det så ikke ut til å hjelpe noe særlig.

Familien fikk av og til besøk av Thelma, som ble kalt Normans kusine. Senere ble det klart at hun var Alettes datter fra tiden i Canada. Da hun kom i Alettes begravelse var der noen som ble ganske opprørt, siden de ikke visste om datteren fra før.

Alette hadde god kontakt med sin eldre bror Ådne.

1885 - 1961

Emigrerte trolig i 1928

Ådne var bror til Alette Kyllingstad.

Ådne eide to farmer i Wisconsin. Han tenkte å testamentere gårdene til de to sønnene til sin nevø Norman. Han (Norman) hadde gård selv, og sønnene var bare rundt 13 år da Ådne døde. Norman syntes ikke det passet for guttene, og det endte med at kommunen overtok eiendommen. De er usikre på hva som skjedde, men tror at Ådne kanskje skyldte en del skatt til kommunen.

f. 1890 - 1972

Emigrerte i 1909

Torger var sønn til Torger Torgersen Bærland f. 1857 og Anna Maria Knud Andreasdtr. f. 1863. De bodde på Øvre Bærland og fikk 8 barn der fem reiste til Amerika.

Torger, Knut Andreas, Ragnvald Kornelius, Sverre og Håkon reiste ut. Alle dro til Montana. Knut Andreas var den eneste som flyttet hjem igjen.

Torger reiste til Montana i 1909 og var først yrkesaktiv som gjeter. Han møtte Guri (Gurine) Skårland i Big Timber, Montana. Guri var født i Montana av Gjesdal-slekt. De giftet seg da Guri var 16 år.

Deres første barn, Marie, ble født her i Big Timber i 1915. Marie er mor til Cindy Brooke som bor i Amerika og som er den som har delt historien om sin bestefar.

Torger og Guri flyttet etterhvert til Belt, Montana og senere Neihart, Montana hvor de begge er gravlagt.

De fikk 6 barn

Torger jobbet i gruvene i Neihart. Som barn husker Cindy bare sine besteforeldre hjemme hos seg selv og at de av og til reiste for å besøke dem.

Torger nektet å bruke briller så når han kjørte satt Guri ved siden av og guidet ham på veien.

Cindy husker oså Torger sin yngre bror Sverre. Sverre (1900 - 1981) var gift med Inga Johansdatter Lomeland. Han reiste også til Montana og ble rik på saue-ranching i Lodge Grass. Cindy husker at det var kjekt å besøke Sverre som alltid hadde morsomme historier på lur.

Cindy husker Torger som en ”Wonderful person”. 
 

Gunhild 1861 - 1934
Andreas 1860 - 1920

Emigrerte i 1882

De giftet seg i Gjesdal kirke i 1881. De reiste på bryllupsreise til Nord-Dakota i USA. Ankom New York via London i 1882.

Da de kom til USA slo de seg ned i Minneapolis i Minnesota hvor han fikk arbeid i et mølle-selskap. De bodde i et strøk med mange nordmenn og svensker. De fikk sine fem første barn i Minneapolis. Mellom 1891 og 1893 flyttet de til Cottonwood, Minnesota hvor de fikk 6 barn til.

Gunhilds søster Juditta og hennes familie var naboer der. Andreas arbeidet i et treske-lag som tok arbeid rundt om på gårder. Datteren Etta fulgte med som tjenestejente.

I 1913 flyttet de til Chester Township i nærheten av Trail, fortsatt i Minnesota, sammen med datteren Bertha og hennes familie som flyttet fra Granite Falls. Senere flyttet de til en liten gård på 18 acres i Crookston, Minnesota. Andreas er beskrevet som en humørspreder full av ablegøyer, og hadde et godt forhold til barn. Gunhild var også et livlig menneske.

Andreas døde i en bilulykke sammen med sønnen Karl og svigersønnen William Riel.

«En alvorlig ulykke inntraff fredag morgen da en Ford ble påkjørt av det nordgående passasjertoget i et veikryss 8 miles sør for Red Lake Falls. I bilen var Andreas Gjesdahl, sønnen Karl, Peter Bolstad (nevø av Andreas) og William Riel. Bolstad og Riel omkom momentant. Gjesdahl døde etter en time og Karl Gjesdahl ble kjørt til sykehus hvor han døde mandag morgen av indre skader fra kollisjonen.

Ulykken setter sitt dype preg på bygden generelt ettersom Gjesdahl-familien har bodd her i mange år. Riel bodde også i nærheten og var svigersønn til Gjesdahl. Da ulykken inntraff var han på vei hjem fra Crookston hvor han hadde bragt sin unge kone til sykehus for få dager siden» (fra Oklee Herald).

Gunhild besøkte hjemlandet i begynnelsen av 30-årene sammen med Gjesdal-folk fra Nord-Daktoa. Hennes mor levde fortsatt da. Gunhild døde 1934 i Crookston Minnesota. 
 

Kristine, Onkel Nikolai og Søren før utreise 1900

1879 - 1974

Emigrerte i 1900

Emigrerte når han var 21 år sammen med sin Onkel Nikolai og søster Kristine. Farbror Nikolai hadde emigrert tidligere. Da han var hjemme i 1900 ble Søren og Kristine med tilbake. Andreas (15) ønsket også å reise, men de mente han var for ung. Han ventet til året etter.

Søren ble farmer. Han holdt kontakten med familien hjemme i Norge.

Han kom hjem på besøk en gang i 1922. Da hadde han litt uventet med seg sin søster Kristine. Hun var syk og døde hjemme i Norge i 1923

Søren giftet seg som godt voksen med Minnie Petersen (1889 – 1976). De fikk ingen barn

I Amerika hadde Søren kontakt med flere av sine slektninger. 

Da Søren var hjemme på Norgesbesøk i 1922, ble det laget sangtekst til slektstevne av Ole Stokkeland. Ole var gift med en av Søren sine søstre som ikke utvandret. 

Ja det blev en liflig sommer nittenhundre tyve to
da vi mang en søndag festede i venners bo.
For da kom han Søren at igjen, all ventetid var endt.
og hu Kristina kom uventet som en godhets engel sendt.

Nu så vil vi Søren takke for han var så snill og kom,
så vi atter her fikk møte dig vor eldste broderblom.
Og så gildt det var at høre på det friske muntre prad.
Ja, det minne nu vil dufte her iblant din søskenrad.

Vi med mor og far oss glædet til den dag vi dig fikk se.
Tenk en og tyve år fra da du drog fra Brekko ned.
Da du din onkel fulgte til det nye gode land,
og der din fremtid finde blant den frie farmerstand.

Og så takker vi for hver gang du kom inn og sad sjå oss,
selv den våde, kalde sommer ble da lun og himmelljos.
Nu så ønskes dig god reise på den store osean
når du atter nu skal stevne til ditt rige store land.

Ja, så må du hilse Andreas, vår gode rige bror,
ja og til hans Luella med den kjekke flokken stor.
Hils til onkel Nic. og Salve, Gunhild, Karen, Enok med,
samt den hele store slekten hilser vi med megen fred. 
 

1881 - 1923

Emigrerte i 1900

Kristine emigrerte til USA  i 1900 sammen med sin bror Søren. Hun var i alle fall i Chicago i en stund.

Beskrevet som hjelpsom og med et stort hjerte for andre
Holdt kontakten med de som var hjemme
Ble syke i Amerika og valgte å reise hjem. Hun returnerte hjem med Søren i 1922

Det kom litt overraskende på de hjemme at hun var med Søren hjem. Hun døde av ‘tæring’ i 1923.

Til Kristine Brekkens sygeleie 18. november 1922, skrevet av Ole Stokkeland. Gift med Kristine sin søster.
Hvorfor Kristine du lider så, 
det kan ei noen av oss forstå.
Du gledet deg ved at gjøre vel, 
og ofte kvæget så mang en sjæl.

Ditt smil har solskin og glæde bragt, 
og hjelpsom hånd til mangen rakt,
thi kjærligeten som i dig var, 
du duftet støvete kar.

Vi og er skyldig at elske dig, 
som aldri glemte oss på din vei.
Tidt brev og gaver vi fra dig fik, 
mens i Chicago du strevsom gik.

Tak, tak for hvergang du var vår gjest, 
vi alle syntes det var en fest
når her i hjemmet du blant oss var, 
en fryd for søsken og mor og far.

Ja elsket var du hvor du var kjent, 
et ærens kar som til jord blev sendt.
Og forudgangne de venter der 
hvor aldrig sykdom dig kommer nær.

Og skal du levne din hytte her, 
hvor du tålmodig din smerte bar
du signet er i all evighet, 
thi ånden havner hos Gud i fred.

Ja usansynlig, usporlig er 
den vei som Herren stadfester her,
at strå som blomstrer og dufter mest 
så tidlig høstes på blegul hest.
 
 

Andrew Brekken i Norge 1977 (92år)

1885 - 1979

Emigrerte i 1901

Gift med svenske Luella Gurine Thompson (1891 – 1963)
Andrew var den eneste av de 5 barna i søskenflokken som emigrerte som fikk barn. Det ble 7, og der er mange etterkommere etter Andrew og Luella i USA.

Andrew jobbet iherdig i smie hos Rasmus Bollestad før han emigrerte.

I ungkarstiden du og var bas,

i sveisesmien du hadde plass.

Der penger tjente du nok som sand,

mens svetten av deg som bekker rand.

(sang skrevet av Ole Stokkeland - svigerbror til Andrew)

Emigrerte til Stoughton i Wisconsin der han jobbet først drev gård med broren Søren til han kjøpte ham ut så de hadde hver sin gård. Andrew jobbet senere i bank.

Andrew reiste hjem i 1911, sammen med sin svenske kone Luella. Da de kom til Lima, lånte de en hest og kjerre så de fikk kjørt siste etappe til Brekko. Underveis tok de med en ung gutt som haiket med dem. Det viste seg at han skulle samme sted. Det var nemlig Andrew sin yngste bror (Lykke), som han ikke hadde møtt før.

Jeg husker den gode lukta av sigar når Andrew var på besøk. Når det var et par cm igjen stappet han resten i pipa, så han fikk utnyttet hele sigaren. Han jobbet i bank, og klarte seg godt. Han likte å skjemte, og sa: «You know, det er alltid den første millionen som er hardest».

Når Andrew var 50 tok sønnen over farmen. Andrew fortalte at sønnen var gift og at ikke noe hus er stort nok for to kvinner så de flyttet. Han fikk jobb som direktør i en bank. Han fortsatte å hjelpe til på farmen.

Andrew sa at hans hjerte var i Norge selv om han var Amerikansk statsborger. Han likte å reise til Norge og besøke slektninger. Andrew var på besøk i «gamlelandet» 9-10 ganger (mellom 1911 og 1977).

Andrew fikk muligheten til å besøke sin bror Gabriel, som bodde i Brummundal på et av disse besøkene. Han sa at det var så fint å få se han igjen og snakke om gamle dager. Det var tøft å si farvel, men han hadde et håp om å se han igjen i himmelen. 

Andreas med sigaren

Intervju med Andrew gjort av Ole Stokkeland da Andrew var på besøk i 1973. Dette var en skoleoppgave:

Were you a large family?

We were 12 brothers and sisters, but we never saw a doctor at home. When mom expected a new one, I had the honored task to drive and pick up the midwife in another part of the area. I never used to drive fast, but those times father told me to drive as fast as the horses could run. Talking about horses, I got into a horsetrade once. I was asked to drive a horse home from the market in Stavanger. Then I met a couple of guys along the road, who wanted to exchange horses. I first refused, but they didn’t give up that easy. I ended up coming home with another horse than the one father had bought. It showed to be a really bad horse, and my father got very angry. He wanted to go at once to find the guys and make things right. I was able to hold him back, but promised to get him money for a new horse. After some time in America I sent him the money.

Did you have any work outside the farm?

I worked a year with Rasmus Bollestad, earning 120 krones a year. I was probably what I was worth.

Then you went to the states?

Well, when I was 15 my uncle came home from the America. I wanted to join him back, but they said I was too young. My brother Søren went with him, but I waited until I was 16. It was 9 days onboard the ship, and we had to have 10 dollars to leave the ship and enter the new country.

I got to know a man from Telemark. We had a good time together, and he was a good man.

On the train to Stoughton a boy came and sold bananas. We hadn’t seen that before, but bought one each. After a bite we threw them out the window. We didn’t know that we had to peel them. They didn’t taste good at all.

The first man I met in Stoughton must have been the only one in town that didn’t understand Norwegian. Both of us spoke, but we didn’t understand a word. Then he waved at a Norwegian passing by, so he could translate. I learned English gradually.

When did you marry?

I was 25. Her parents had immigrated from Norway. Of course we travelled to Norway for our honeymoon. We borrowed a horse for the last part from Lima to Brekken. We picked up a young boy after school. When we came home, we found out he was my brother. I had not met him, Lykke, before.

On a Sunday visit at Madland I learned something important. The people sat themselves at the table, and the housewife said to me: “Take this chair, Andreas.” I was a quiet and shy boy and replied that I didn’t want anything. Then she turned to another one and asked him to take the place. So I learned to take the opportunities I get. I can’t be sure to get a second chance.

Søren and I bought a farm together. It was quite large, about 160 acres. After 5 years I bought him out, and he bought his own farm. I started with 8 horses, but sold 6 of them.

Later I slaughtered the last team also. When my son took over, I had 2 Fordson and a large International tractor. I also had a threshing machine that was used by several neighbors.

When I turned 50, my son took over the farm. He was married, and no house is large enough for two women, so we moved. I got a job as director in a bank. They just had board meetings once a week, so I could still assist them on the farm.

I guess you have a pension now?

Everyone are pensioners today. I quit the job in the bank and I’m too lazy to work on the farm.

How old are you?

I’m 88. This is my 8th trip to Norway, and maybe the last one. My heart is in Norway, although I am a US citizen. I really enjoy visiting friends and relatives in Norway. Then I don’t have to cook myself. My wife died in 1963, so I have been on my own for 10 years now. We had 7 kids, but 2 of them are dead now.

When did you buy your first car?

In 1917 I bought a Chevrolet for 1000 krones. It was not good, so I sold it after a year. Then I bought a Buick, and it was a good car. Now I have a new Rambler Ambassador.

Is it possible to go to America to “catch your dream” today?

Now, that time is passed. People live better in Norway than in US.

What do you think about the president?

I thought Nixon was good, but he got on the bad track in the Watergate business. Both him and others who was meant to be our leaders showed to be bad.

What did you enjoy most with this trip to Norway?

I got the opportunity to visit my brother Gabriel, who lives in Brummundal. It was so nice to see him again and talk about old days. It was hard to say goodbye, but I hope to see him again in heaven. My nephew Ingolf Stokkeland drove me that long trip. He is the cheapest driver I’ve had.

And where did you stay these 6 weeks?

I stayed with my sister, Inga and her husband Arne Lomeland. I always get first class treatment there.

Erik og Margit i USA

Margit 1909 - 2008
Emigrerte i 1958

Erik 1898 - 1983
Emigrerte i 1926

Margit Stokkeland var datter til Ingeborg Brekken og Ole Stokkeland. Ingeborg var en av søsknene fra Brekko som ikke emigrerte.  Margit jobbet med å hjelpe til hjemme der folk trengte det, bl.a ved sykdom og barsel.

Margit og Erik Madland hadde et ‘godt øye’ til hverandre. Men da han ville emigrere var Margit ikke klar for å bli med. Hun var visstnok over og besøkte slekt en gang.

I1958 reiste hun over igjen, offisielt for å besøke onkler og familie i USA. Hennes far var nylig død. Hun har sannsynligvis fortalt mora at hun skulle gifte seg med Erik, men ellers var det bare hennes yngste bror, Ingolf som visste om planene. Hun sa heller ikke til arbeidsgiveren at hun ble lenge borte. Hennes tante Inga så ikke for seg at Margit kom til å reise, Hun skal ha sagt at ‘om hun flytter til Amerika skal jeg slikke gata’

Hun reiste til sin onkel Andrew og tante Luella i Stoughton. Etter 1-2 uker hadde de fått ordnet papirene og hun og Erik kunne gifte seg.

Naboene til Erik ute på prærien trodde Erik kom til å forbli alene. Men plutselig dukket Margit opp. De drev farmen sammen og fant seg godt til rette i nabolaget.

Erik hadde bestemt seg for å flytte tilbake til Norge når han ble pensjonist. I 1963 kom de tilbake og bygde hus på Bollestad. Han var amerikansk statsborger, og fikk sin pensjon derfra.

Margit trivdes godt i Amerika, og kunne ha blitt der lenger om Erik ville.

De fikk besøk av flere fra Norge mens de bodde i Minnesota. Bl.a mora Ingeborg, hennes søster Inga og mannen, Arne Lomeland. Arne fortalte ivrig om televisjonsapparat som han hadde opplevd der. Det var noe fantastisk som han ikke hadde sett før.

Margit og Erik fikk ikke barn selv, men var et kjært sted for nevøer og nieser. Hun ble «faster» for alle generasjoner. Erik likte å synge sanger og viser. 

Lytt til Erik Madland synge skillingsvisen Farvel, du moder Norge. Sangen var veldig populær i sin tid. I immigrantmiljøene i Amerika og Canada ble den ofte sunget med like stor nasjonalfølelse som den norske nasjonalsangen “Ja, vi elsker” (ref: Wikipedia)

Erik Madland på farmen i Menahga, Minnesota

Erik og Margit på Bollestad

Margit mater kopplam

1907 - 2009

Emigrerte i 1930

Gunnar Helland var sønn av Inga og Nils Helland. Han fullførte skolegangen og gikk på Hall of Mechanics. Det var vanskelige tider i Norge, og han ønsket å dra til Afrika for å grave etter gull, siden flere unge menn han kjente skulle dit. Faren hans, Nils, sa at han ikke fikk dra til Afrika, men at han heller burde dra til Amerika. En av Nils’ kusiner hadde giftet seg med Enok Espeland, og de hadde flyttet til Montana. Nils sa han ville skrive til henne for å høre om de kunne være sponsorer for Gunnar (på den tiden måtte man ha en sponsor for å flytte dit). De sa ja.

Gunnar reiste med skip fra Stavanger 12. mars 1930 og ankom Ellis Island 24. mars. Han fortalte ofte at reisen skulle ta 11 dager, men på grunn av et isfjell tok det én dag ekstra. Etter ankomst reiste han med tog til Miles City, Montana, hvor Mr. Espeland møtte ham og tok ham med til gården sin nær Sydney, Montana. Gunnar ble imponert over landet han så fra toget, og syntes ting virket lettere i Amerika. Han spiste mye egg og skinke, fordi det var omtrent det eneste han visste hvordan han skulle bestille på engelsk.

Han jobbet som sauegjeter. Da hans avtalte tjenestetid var over i 1933, hadde han spart opp litt penger og bestemte seg for å besøke sin fetter Eric Madland i Menaga, Minnesota. Han kjøpte en Buick fra 1928 og kjørte dit.

Etter besøket begynte Gunnar å jobbe som slakter i Audubon, Minnesota. Han ble mer komfortabel med engelsk, men likte å møte andre norske immigranter. Han likte låvedanser i Norge og ble glad for å finne ut at dans var populært i Amerika også. Han møtte Mamie Martinson på en dans, og ble glad for å møte hennes foreldre, som hadde immigrert fra Trysil. Gunnar og Mamie giftet seg 4. juni 1938 og flyttet til en gård nær hennes foreldre. Med hjelp fra hennes far, Magnus, dyrket de jorden og hadde kuer, sauer og høns. Senere kjøpte han et hestespann som var til stor hjelp både for dem og naboene.

Ettersom det ble kjent at Gunnar hadde erfaring med sauer fra Norge og Montana, ble han etterspurt for saueklipping og annet arbeid. Han ble også kjent for sine ferdigheter som snekker.

Gunnar ble far til en sønn 11. mai 1944 og en datter 25. mars 1947. Etter svigerfarens død tok han over gården og tok seg av svigermoren Elise, som til slutt flyttet inn hos dem. Da helsen hennes ble dårligere og hun trengte mer pleie, ble hun flyttet til et omsorgssenter. Med denne ekstra utgiften måtte Gunnar finne arbeid utenfor gården. Han begynte å jobbe for et byggefirma, samtidig som han fortsatte gårdsarbeidet med hjelp fra Mamie og barna.

Mamie hadde kreft i tre år og døde 15. februar 1968. Gunnar fortsatte å jobbe og ta vare på gården etter hennes død.
I 1972 reiste Gunnar tilbake til Norge for å besøke sine søsken. Han var glad for å se at alle hadde det bra, og likte turen så godt at han reiste tilbake mange ganger – siste gang var han 97 år gammel.

Gunnar giftet seg med Irene 24. august 1986. Han flyttet til hennes hus i byen, siden hun tok seg av en nabo, men fortsatte å gjøre små oppgaver på gården. Han solgte dyrene, leide ut huset sitt, og en nabo fortsatte å drive jorden. De hadde et godt liv sammen i 15 år og reiste også noen ganger til Norge. Irene ble glad i familien hans både i USA og Norge.

Da Gunnar var 95 år gammel, flyttet han inn hos Jon og Glenice. Han likte å være nær sønnen og barnebarna. Familien, inkludert mange slektninger fra Norge, feiret hans 100-årsdag i kirken 18. mars 2007.

Senere samme år begynte helsen hans å svikte, og han ble ustø. Han flyttet til et omsorgssenter. Gunnar døde 13. juli 2009, 102 år gammel.

Gunnar Helland 100 år

1835 - 1899

Emigrerte trolig i 1871

Den første som reiste i fra br.nr. 3 på Dirdal var Aslak Kristenson. Han var gift med Berta H. Eriksdtr. fra Heng. De bodde på Heng og tok Heng som etternavn. Her fikk de 7 unger, før de reiste til Gilman, Marshal i Iowa ca. 1871. Der ble de 3 siste barna født. 

Aslak var snekker og han stod for byggingen av den første kirken, som de kalte “Stand Lutheran Church”. Denne kirken brant opp før 1900, og de bygde en ny på samme plass. 

På denne gravplassen er det mange gravsteiner med navnet Heng. 

På bilde er Berit og Oddvin Veen på besøk hos Edward og Doris Heng i Hillman Town i Iowa. Edward er bernebarn av Aslak og Berta Heng.

Emigrete i 1910

Torvald sendte en del brev som har blitt tatt vare på. Her er noen sitat fra brevene. 

Roland Iowa den 24. mai 1917

[…] Jeg skulde skunde mig saa om lørdagen faar at jøre den muren færdig før jeg jik till Marshælltown vi skulde have 17 mai fæst dær nede[…]

[…] Ja du maa tro vi har det kjækt hær borte ogsaa somme tider vi var 40 norske ungdommer samlet der paa holen om kvælden. Det værste var det var mesteparten gutter. Det var ikke mer end 9 jenter du af de 40 saa vi maatte skjiftes om naa vi skulde danse skjønt dær var mange af guttene som ikke danser som væl var da. […]

Gilman 13. april 1919

[…] Nu er jeg tilbage hær ude paa farmen vor alle ting er stilt og rolig. Jeg skal sege dig det er lange søndager. Jeg kommer stundom paa at jeg skulde lige at tage mig en tur hjæm, mensaa ved jeg ikke vorledes det vilde være siden det er aldt nyt dær hjæmme siden jeg reiste. Jeg er rædd det vilde være svært læit at komme hjæm og se de gamle gode pladser og saa tnænke paa at det er aldt i andre mans hænder […] Det er vær bæst jeg staar vor jeg er nu og roer mig til. Jeg ved ikke vorledes det er men jeg liger mig ikke hær heller siden jeg kom hjæm fra krigen. Jeg er altid fredløs men saa haaber jeg at det vill snart læge sig […].

Lees Iowa 10. juni 1923

Hallo Gamle kammerat. Wæll vorledes staar det till med dere alle dæringde paa Dirdal. Det er svært længe nu siden jeg har hørt fra nogen af dere og jeg staar jeg har ingen ræt at vænte at høre saa længe jeg ikke skriver self. […]. 

Enok:
1858 - 1915
Emigrerte i 1886

Anne:
1866 - 1939
Emigrerte i 1887

Begge er fra Gilja i Dirdal og bosatte seg i Rolette County i North Dakota, like ved grensen mot Canada. 

Enok Emigrert i 1886. Anne emigrerte i 1887. Hun dro til Minneapolis i Minnesota der hun hadde to brødre. Hun var her i halvannet år før hun reiste opp til Rolette i Nordakota. 1889 giftet Enok seg med sin kjæreste, Anne som på Gilja hadde sitt hjem tvers over veien fra Enoks hjem. Annes brudekjole ble brukt til gardiner i det første jordhuset. 

De fikk 12 barn.

Enok etablerte det første ‘Gilje-emigrant-nybygg’ i North Dakota. Det var i 1888 i Leonard Township, Rolette County. Det lå ca 25 km sør for den kanadiske grensen og ca 150 km vest for Red River Valley. Nærmeste tre stod ca 15 km mot nord, i utkanten av noen høyder som gikk under navnet Turtle Mountains. Som vanlig ved de fleste nybygg, bygde Enok sitt første hus av gresstorv og jordklumper. 

Fire av Annes brødre, Lars, Peder, Thorvald og Tore slo seg ned innenfor tre km. Fra Enok og Anne. 

Enok sendte brev hjem om en jernbane linje som kanskje skulle legges igjennom tomten, mellom låven og huset. Endte opp tilstøtende tomten istedenfor. I oppløpet til jernbaneplanlegging fikk Enok og Anne besøk av en gruppe på 6 jernbaneoffiserer som kom for å inspisere/undersøke hvor å utvide jernbanen. Dette var i 1904 og de bor på gården i flere dager. 

Enok skrev hjem om innhøsting som ble ødelagt av ‘black rust’, en soppinfeksjon som angriper havre, bygg, rug samt timotei og annet vilt gress. 

I et brev til sin familie på Gilja forteller Anne i 1891at hun bor 10 km fra Turtle Mountain Indian Reservation: ”Indianere og jegere har også begynt å farte rundt med deres våpen for å skyte fugl og vilt… Vi syns det er så morsomt å se dem rundt omkring oss. De skader ingen, og når de av og til kommer for å be om et stykke brød, gir vi dem det med stor glede, ettersom vi har mer en nok for oss selv”.

1843 - 1910

Emigrerte i 1895

Kom til gården til Einar Oftedal og Ellen Nesse og bodde resten av sin tid der. Ellen Nesse var en av Svend sin døtre og søster til Ingeborg, mor til Litle Sven.

Drev slakteri fra løa og drev og solgte kjøtt. Det gikk mest i ku ettersom det ikke var så mye sau i området. Han kjøpte slaktedyr av farmene rundt og slaktet dem på låven. Han fikk det billigere for bøndene slapp å sende dyrene til byen.

Slaktningen måtte skje tidlig om morgenen eller sent på kvelden for å unngå fluene. Han kjørte ut kjøttvarer i nabolaget fra en hestevogn. Og det i sommertider uten kjøling.

Han håndlaget et par sager som han brukte i kjøttforretningen. Disse, og vekten han veiet kjøttet med endte opp på museet i Hanley Falls.

En av sønnene, Torger Ness, ble sendt over bare 13 år gammel til sin far Sven av kona Karen. Han hadde bare noen få penny i lommen og en merkelapp på trøyen sin som sa: Torger Ness, er i Einar Oftedahl, Hanley Falls, Minnesota, sin omsorg. Han hadde gjort reisen fra Norge alene. Han var smart og flink med tall. Han jobbet for telefonkompaniet i 30 – 40 år.

Utdrag fra lesebrev/reisebrev sendt til Stavanger Aftenblad:

‘Det er saa underligt, naar en mand har levet det meste og bedste af sin tid i gamlelandet;da vil gjerne hans tanker og sind som oftest finde veien hjem, hvor hans barndoms vugge stod; ikke at undres over, da jeg for min del har kone og flere børn i Gjesdals sogn; ikke sikkert, hvis jeg faar beholde min helbred en stund, om jeg ikke endnu en gang i livet kan faa de de norske gjelde igjen. Men det kan enhver se, som har været i Amerika en tid, at her er langt bedre at slaa sig op og tjene penge end i gamlelandet.’

Sven døde av blindtarmbetennelse, 67 år gammel.

1867 - 1904

Emigrerte i 1890

Fikk en sønn, Sven (Sven Oftedale, kalt litle Sven i familien) og forlot han hos sin far sin søster og dro til en venn i Brooklyn, New York.

Her giftet hun seg med en mann med etternavnet Oftedal. Det har blitt foreslått dette trolig var en mann med navnet Andreas Oftedal og at dette må ha tilknytning til Oftedal, men det vet vi ikke for sikkert.

De fikk fem barn, Maurice, Philips, Maria, Arthur og Inga. Maurice hadde jobb som sjåfør for en takkonstruktør i Chicago. Sjefen likte han så godt at han overga forretningen til Maurice. Han ble millionær og flyttet til Fort Lauderdale, Florida. Maria ble Maria Berg og fikk 9 barn og bodde i California. Inga bodde med broren, Maurice.

Mannen til Ingeborg jobbet ved trikkeavdelingen in Brooklyn. En dag fikk han problem med en passasjer og han måtte få han av ut av vognen. Passasjeren døde og han var redd for at det var hans sin feil. Han forsvant og ble ikke hørt fra igjen.

Ingeborg døde 37 år gammel av Tyfoid feber

1889 - 1978

Emigrerte i 1915

Mor var Ingeborg Svensdotter Nese, ukjent far.

En dag omkring 1890 fikk bestemor Hanna Gurine besøk av en niese, datteren til Hanna sin bror, Ingeborg Svensdotter. Hun var ugift og hadde fått en sønn, Sven. Ingeborg ba Hanna passe gutten noen dager for hun hadde et ærend i Stavanger. Men tiden gikk og Ingeborg kom ikke tilbake. Det viste seg at hun hadde reist til Amerika, til Brooklyn New York.

Gutten ble hetene Litle Sven ettersom det allerede var en Sven i ungeflokken til Hanna Gurine og Einar Johan.

Da Litle Sven var voksen reiste han til Tyskland og utdanna seg som tekstilingeniør. Han reiste så til Amerika ettersom at det ikke var arbeid for han i hjemlandet. Han startet en tekstilfabrikk. Dette var tøft under depresjonsårene, men etter hvert ble det framgang og velstand for Litle Sven. Han eksporterte og til Europa.

I lang tid sendte Sven årlig pengegave til sine fosterforeldre.

Litle Sven spurte sin sønn og hans kone, når de var på besøk i Norge på slutten av 70-tallet om de kunne granske litt i slektskapet hans på farsiden.

Sven hadde ikke noen dåpsattest, men skrev som 12 åring til Pastor Ottesen som døpte Sven i Høylandskirken juni 1889. Av Pastor Ottesen ble han forklart at Sven Hegre var oppgitt som faren. Det hører med til historien at Sven Hegre nektet farskapet.

Sven fortalte sin sønn at han fikk råd om å ta en blodprøve for å avgjøre hvem som var faren, men at han da valgte å reise enn å være en byrde for noen, resten av livet. Han reiste til USA og gikk inn i US Armed Forces for å få statsborgerskap. I etterkant har han sagt seg fornøyd med den avgjørelsen. Skulle delta i første verdenskrig, men fikk lungebetennelse og ble fraskrevet.

Han to da arbeid som mønstervever i South Bend, Indiana. Senere flyttet han til Watertown, Massachusetts, til en annen ullvarefabrikk, fremdeles som vever. Han møtte konen sin, Edna Ellen-Maria Algren ved The Greenwich Worsted Mill i East Greewich, Rhode Island. Hun arbeidet som designer der. De giftet seg i 1922. De fikk tre barn, Richard, John K og David F.

Sven startet sin egen ullvarefabrikk i 1924. I 1951 kjøpte Richard, Sven sin sønn, og hans kone Bernice, fabrikken og drev den til de gikk av med pensjon i 1995.  

Ingeborg sin venn i Brooklyn, Bertha Larsen, tok kontakt med Sven etter at moren var død og fortalte at jordmoren la press på Ingeborg for å oppgi navnet Sven Hegre som faren enn å fortelle sannheten. Da Sven vokste opp og hørte ofte at han var lik Haabets og at det var denne mannen som jordmoren prøvde å verne. Haabet var bankmann og skipsreder. Alt dette er rykter.

Einar:
1865 - 1937
Emigrerte i 1883

Ellen:
1869 - 1966
Emigrerte i 1891

Datteren Suella beskrev at han reiste for å berge seg selv fra sult og harde kår.

Han reiste med båt over Atlanterhavet og med tog fra New York til Granite Falls. Der arbeidet han noen år på et sagbruk til han hadde spart nok penger til å kjøpe 80 acres med tomt.

I 1891, etter han hadde høstet en god avling, reiste han til Norge igjen og tok med seg Ellen Nesse tilbake med seg som sin kone. De var søskenbarn.

Einar valgte trolig Granite Falls som sitt hjemsted i Amerika fordi kjenninger fra Norge hadde slått seg ned her.

Det var trange kår for Einar og Ellen i Amerika. Samtidig delte de generøst med folk som var innom. Datteren Suella beskriver et barndomshjem med stadig nye besøkende, nykommere, slektninger og andre som kom innom fra Norge før de selv fant seg et hjem i Amerika.

Mange av nykommerne var fulle av lys og alle klærne deres måtte av og kokes. Det var litt av et arbeid, bære inn vann, varme det opp på den gamle komfyren, vaske alt for hånd på et vaskebrett.

På et tidspunkt tok de inn 5 foreldreløse barn når søsteren til Ellen (Ingeborg Nese) døde i New York. Disse ungene ble gitt til venner som var villig til å gi de gode hjem. Et av barna, Inga, ble værende hos Einar og Ellen.

Suella fortalte at farmarlivet må ha vært hardt og lite oppmuntrende. Det var spesielt hardt for Ellen som gjorde alt kjøkkenarbeidet, vannet den store hagen som gav så mye av maten på bordet. Melking var kvinnearbeid, samme med koking og renhold. I tillegg var det mange folk som bodde der i perioder i et hjem uten elektrisitet og med bare fire rom i huset. Ellen fikk i tillegg 6 barn. Et av barna døde av tyfus 7 år gammel. Alle disse fødsler og dødsfall skjedde hjemme. Det var jordmor tilstede for fødsler, men ikke lege.

Einar og Ellen var redd sommerstormene. Når en kom om natten måtte alle ut i skogen på sørsiden av huset, legge seg ned på marken og ta tak rundt trestammene.

Suella forteller: Så, med unntak for den familien han hadde fostra opp, og de mange han hadde hjulpet på livets vei så etterlot far (Einar) seg lite mer enn det han hadde med seg da han kom i 1883.

1870 - 1952

Emigrerte i 1892

Gift med Lisa (Ramsland) Oftedal (1881 – 1960) i 1905. Sven og Lisa fikk 7 barn sammen

Først arbeidet han på en farm i Minnesota i 2 år. Der lærte han å snakke og skrive engelsk. Han kom til Montana i 1895 og bortsett fra 3 år i Big Timber, levde han hele sitt liv i Dawson City.

Det var i Big Timber at han møtte Lisa Ramsland. Lisa var født på Helleland. Hun reiste til Amerika i 1902. Hun bodde hos noen slektninger før hun reiste til Big Timber for å arbeide hos en norsk familie.

Lisa sydde alle klærne til sine barn og ordnet mat og omsorg for de alle. Hun åpnet ofte opp hjemme sitt for barn som trengte hennes omsorg.

Sven hadde først en farm sammen med sin bror Hans i Miles City, Montana. Der alte de opp sauer og hester til Hans og familien flyttet til en hvetefarm i Ambrose, Nord Dakota, tidlig på 1920 – tallet.

Whoopup var navnet som Sven satte på den bekken som rant igjennom gården sin. Bekken flommet over bare det kom en regnbøye og ellers var den helt tørr.

Sven var en selvlært mann og ble amerikansk statsborger i 1901. Han var svært opptatt av politikk og historie. Han satte stemmeretten svært høyt.

Sven var ivrig bidragsyter i lokalsamfunnet og var med å bygge opp et farmarkontor, få i gang diverse 4H klubber og hjalp til med fylkesutstillingen.

1905 - 1990

Emigrerte trolig i 1923 

Frits Oftedal “Man of the North” ble født på gården Øvre Oltedal i 1905. Som ungdom i Oltedal var han ivrig jeger, og da han fikk høre om mulighetene for å livnære seg som pelsjeger i Canada, bestemte han seg for å prøve. Han dro over som 18 - 19 åring, med Stavangerfjord fra Stavanger via Bergen til Halifax i Canada. Han hadde ingen slektninger i Canada og jobbet først med jernbanebygging. Etter hvert fikk han kontakter i pelsjegermiljøet og jakt ble hovedgeskjeften. 

Han giftet seg med Grace, som også var med på jaktlivet. Sønnen Norm ble født langt nordpå. 

Frits livnærte seg som pelsjeger til like etter krigen. Han jaktet på reinsdyr, ulv, bjørn, rev og mår, med både feller og gevær, og hundespann var transportmiddel. Han beskrev livet som pelsjeger som et hardt liv. Jaktutbyttet kunne variere, og store svingninger i markedet gjorde også at inntektene kunne variere. Livet langt mot nord var dessuten utfordrende klimatisk. 

Fra slutten av 1940-tallet bodde familien i Churchill der Frits jobbet med byggearbeid for det canadiske forsvaret. Han var tilbake i Norge to ganger. I 1954 og i 1977 i forbindelse med begravelsen til broren Hans Oftedal. Da kom han sammen med dattera Sharon. Hun var dessuten på besøk i Norge i 2017. Frits døde i 1990.

Kristian:
1884 - 1955
Emigrerte i 1903

Johanna:
1885 - 
Emigrerte trolig i 1906

Hentet fra Gjesdalbuen 21.07.18

Kristian reiste vestover og tok seg land i Hallyday i Nord Dakota, ikke langt fra småbyen Bulah. Men det var et hardt og ensomt liv å være nybygger på prærien. Etter noen ensomme år hadde han skrapet sammen så mye penger at det var nok til en amerikabillett.

I 1906 skrev han derfor brev til søsteren sin Ane Taletta og inviterte henne til å komme i farmen hans og stelle for han. Vedlagt brevet var det en billett til USA. Men mor til Ane Talette ante uråd. Hun hadde allerede sett to av barna sine reise til det nye landet. I tillegg til Kristian hadde også Tobias Gilje utvandret.

Nå synes moren at det fikk være nok. Hun ville ikke at enda et barn skulle reise. Men for å hjelpe sønnen sin så tok hun billetten og dro over fjellet til Frafjord. Der bodde Johanna Frafjord som fikk tilbud om å overta den ledige billetten. Og resultatet var at hun reiste over for å hjelpe til.

Så gikk det som det måtte gå med to unge mennesker alene i en nybyggerstove langt ute på prærien. I 1907 giftet de seg. De bodde på farmen sin i alle år og fikk til sammen 10 barn Mange av ble og farmers og fant seg godt til rette i det nye landet. De to pionerene fra Gilja og Frafjord har i dag en stor slekt spredt rundt om i USA.

Alternativ historie om Johanna:
En går ut fra at Kristian kjente Johanna før han emigrerte til USA, og at han hadde vært i landet før han skrev til familien sin i Norge og bad de ordne det slik at Johanna kunne komme til Amerika for å bli kona hans.

Den sanne grunne til at Johanna emigrert til Amerika vil trolig aldri bli kjent.

1888 - 

Emigrerte i 1906

Tekst hentet fra Gjesdalbuen utgitt fredag 1. februar 2013

Lars Bernhard Gjesdal født i 1888 på Ålgård. Faren hans var Gunnerus Larsson Gjesdal arbeidet som ekspeditør ved Aalgaard uldvarefabrikk, sersjant i tillegg til hotelvert. Det var nemlig han som drev Gjæsdal Hotel fram til en gang på 1940-tallet.

Et par av Lars Bernhards eldre brødre reiste til USA tidlig på 1900-tallet. Allerede som 17-åring bestemte Lars Bernhard seg for å gjøre det samme. I Norge jobbet han som skydsgut. Den eldste broren arvet jorda til foreldrene så det var ikke en mulighet for Lars.

I 1906 gikk Lars om bord på skipet Ivernia, med kurs for Boston i USA. Håpet var å kunne fortsette livet som gårdsarbeider over atlanteren. Onkelen Alfred og tanten Maggie hadde et år tidligere kommet på besøk til Norge, og fulgte Gjesdal på den tolv dager lange ferden.

Alfred og Lars var de eneste som spiste på overfarten, mens alle de andre på båten var syke. Det var som vanlig røff sjø.

Lars oppholdt seg i Chicago og Illinois før han reiste videre mot Mount Vernon i South Daktoa, i det samme området som brødrene hadde bosatt seg noen år tidligere.

Det ble i Aurora, South Dakota han til slutt endte opp. Her giftet han seg med Inga Eriksen i 1913. Paret fikk ti barn, og tjente til livets opphold som gårdbrukere på en gård som tilhørte onkelen Alfred Hommersand. Gården gikk under navnet ‘The Hommersand-Gjesdal farm’.

Deres yngste sønn, med samme navn som sin far ble boende på gården med foreldrene sine, og hjalp til etter hvert som de ble eldre. Det var her på gården hans politiske liv startet. Han ble formann i det republikanske partiet i Aurora i over 20 år, og var delegat til de republikanske møtene i delstaten flere ganger.

Den sittende representanten for fylkene Aurora, Burle, Buffalo og Jerald hadde startet i en stilling som sjef for et postkontor. Det åpnet muligheten for Lars. I et brev datert 12. juli 1961 skriver guvernør Archie Gubbrud til Gjesdal. – Det er en glede for meg å skrive dette brevet til deg, og fortelle at vi har bestem oss for å utnevne deg til medlem av South Dakota statssenat. Jeg ønsker deg lykke til, og er sikker på at du vil gjøre en god jobb.

Lars ble sittende som senator frem til neste valg halvannet år senere.