Immigrert fra Syria

Jeg flyktet fra krigen i mitt hjemland og søker bedre liv for meg, min kone og mine barn.

I Syria jobbet jeg for det statlige elektrisitetselskapet. Jeg var lageransvarlig.

Det er ikke lenge siden jeg kom til Norge og jeg går derfor for tiden på skole for å lære norsk.

Da jeg først kom til Norge kom jeg til Narvik. Jeg reiste via Tyrkia, Hellas og Italia. Hele reisen tok 2 måneder. Fra Tyrkia til Hellas reiste jeg med båt slik nordmennene reiste fra Norge til Nord-Amerika.

De store forskjellene mellom Norge og Syria er at mange har utdanning her i Norge og de har høy levestandard. Norge er og et demokrati og det er fred og frihet her. Det tar tid å bli vant med, men jeg prøver å tilpasse meg.

Selv om det er et nytt land har jeg mange venner her fra Syria. Vi er flere som kommer fra samme by.

Jeg ønsker å få meg en jobb slik at jeg kan bidra i samfunnet og sikre økonomisk trygghet og selvstendighet for meg og min famille.

Når jeg ikke er på skolen møter jeg venner. Jeg har og fått noen norske venner igjennom kirken. De fleste nordmenn virker vennlig og imøtekommende.

Immigrerte fra Chin stat, Burma

Min mann flyttet til Norge pga situasjonen i Burma. Han kom for 9 år siden og før vi hadde giftet oss.

Jeg hadde en tante som bodde i Mandal. Hun hadde fått kreft og var veldig syk. Jeg dro til Norge for å ta vare på henne.

Da hun døde ønsket jeg og flyttet til min mann som bodde her i Gjesdal, men da var koronapandemien i gang. Det ble en tøff tid. På grunn av korona fikk jeg ikke reise hjem. Jeg kunne ikke starte på norskkurs og måtte bare sitte hjemme. Det var veldig ensomt.

I Burma kom det militæret kuppet tok makten i 2021, men mange folk likte ikke slik som militære styrte landet på. Folk protesterte relativt fritt de første ukene etter kuppet, men så ble de møtt med ekstremt grov vold. Nå er det mange på flykt. Mine foreldre har også flyktet, men de har siden reist tilbake til fylket vårt.

I Burma jobbet jeg på familien min sin gård. Her dyrket vi grønnsaker og ris. Jeg vokste opp i fattigdom.

Jeg ble veldig overrasket når jeg kom til Norge. Jeg forventet at det skulle være veldig annerledes enn hjemme, men på mange måter er det veldig likt som i Gjesdal. Landskapet og naturen ligner, jeg synes til og med husene ligner. Jeg forventet at alle bodde i høyblokker.

Det føles trygt ut her i Norge, men det er veldig stille. Av og til tenker jeg, når jeg er hjemme at jeg er helt alene i verden for det er så stille. Her er det ingen dårlig lukt, selv ikke i byene lukter det dårlig og det ser så rent ut. Jeg er fornøyd med å bo her.

Jeg synes det kan være vanskelig å bli kjent med nordmenn, men når du første har blitt kjent så går det fint. I begynnelsen sier de knapt hei. Jeg synes nordmenn er snille og at de respekterer selv oss som er innvandrere. De liker å hjelpe folk.

Jeg liker å synge og jeg synger ofte i kirken (Chin). Hjemme spilte jeg volleyball, det har jeg fortsatt med her.

For tiden lærer jeg norsk og jobber i en barnehage her på Ålgård deltid.

Immigrerte fra Syria

Kom til Norge i 2023

Jeg reiste først fra Tyrkia. Der var jeg i 10 år, men jeg måtte etter hvert reise videre pga rasisme. Jeg gikk til fots først fra Tyrkia til Bulgaria, deretter gikk jeg til fots til Serbia så Tsjekkia. Så reiste jeg med bil til Tyskland og så fløy jeg derifra til Oslo. Her meldte jeg meg på politistasjonen og ble sendt til mottak på Gjøvik, deretter i Kristiansand. Når jeg fikk godkjent søknad til å bli i landet fikk jeg reiser til Ålgård hvor min fetter og søster bor.

Min bror, en søster og mine foreldre bor enda i Syria. Jeg savner de, men vi holder kontakten på telefon.

På 17. mai i år kom min kone og min sønn endelig til Norge og nå bor vi alle sammen på Ålgård.

I Syria jobbet jeg som husmaler. I Tyrkia hadde jeg flere ulike jobber. Jeg sydde sko på fabrikk og så jobbet jeg med sveising og brønnteknikk.

Her i Gjesdal går jeg på skole og har praksis på Kiwi. Innimellom stepper jeg inn som vikar på Kiwi i tillegg.

Det er litt kaldt i Norge.

Det er og en veldig annerledes sosial kultur. Hjemme i Syria kan du sitte på din balkong og du hilser på de som går forbi. Da kan vi ofte invitere de inn på litt mat og drikke. Du trenger ikke engang kjenne de fra før. Det synes jeg er fint og litt uvant at det ikke er her.

Jeg like meg på Ålgård. Jeg liker naturen og fjellene.

På fritiden liker jeg å spille tambur. Jeg er selvlært og når min søster er på besøk så synger hun til.

Før drømte jeg om å jobbe med IKT. Det var det jeg utdannet meg innenfor før krigen brøt ut i Syria. Nå håper jeg at jeg en dag skal få jobbe med sveising som er noe jeg kan og som jeg jobbet med i Tyrkia.

Det er vanskelig å finne jobb her i Norge. Jeg tror det blir mye lettere å bo her når jeg endelig får meg en jobb. Jeg er vant med å jobbe mye og jeg synes det er kjedelig å sitte hjemme. Så det gleder jeg meg til. Å få jobbe. Det vil jeg trives med.

Immigrerte fra Eritrea

Kom til Gjesdal i 2017

Min reise var lang og veldig farlig. Særlig den delen som var igjennom Afrika. Her reiste jeg helt alene igjennom Etiopia, Sudan Libya og så med båt over til Italia.

Eritrea er en autoritær stat uten demokratiske valg. Jeg hadde to valg imens jeg enda gikk på skolen. Det var enten å bli med i militæret eller å gifte meg. Jeg sa til min far ‘men jeg kjenner han jo ikke’. Men jeg hadde ikke noe valg så jeg flyktet alene.

Her i Norge jobber jeg på Kleppetunet sykehjem. Det trives jeg veldig godt med. Når jeg først kom tok jeg utdannelse innenfor service fag, men nå drømmer jeg å få fagbrev som helsefagarbeider.

Søsteren min bor på Nærbø. Selv har jeg samboer og et barn pluss et på vei. Jeg møtte min mann her på Ålgård. Også han er fra Eritrea.

Det var deilig å komme til Norge. Her var det demokrati og frihet. Norsk var veldig vanskelig å forstå. Jeg visste jo at det ville bli sånn, men det er så utrolig annerledes enn noe annet språk hjemme.

Det er store forskjeller fra her og Eritrea. Her er det respekt for hverandres religion. Slik er det ikke hjemme.

På fritiden koser jeg meg med familietid. Jeg trives her og nå går det bra. Jeg har og kontakt med familien min i Eritrea.

Immigrerte fra Polen

Kom til Norge i 2022

I 2022 pakket jeg hele livet mitt i tre kofferter. I hver – litt klær, noen minner og to små barn som modig ble med meg på reisen. For aller første gang i livet satte jeg meg da på et fly. Vi reiste fra Polen til Norge… selv om vi aldri hadde vært her før. Billetten var én vei.

I Polen drev jeg mitt eget fotostudio, og jeg spesialiserte meg på nyfødt-, gravid- og familiefotografering. Det var en jobb jeg elsket, men å drive firma under de forholdene, med et høyt tempo og konstant stress, kombinert med bekymring for barnas fremtid, begynte å tynge meg. Jeg følte meg stadig oftere utbrent og sliten. Da hørte jeg om hygge. Det hørtes ut som et eventyr, som en oppskrift på livet jeg trengte. Vi bestemte oss – tiden var inne for en forandring.

Vi forelsket oss i Norge fra første dag, selv om starten ikke var lett. Jeg husker da jeg så butikken i Oltedal for første gang: plassert i en dal mellom fjell og fosser, med gress som vokste på taket. Jeg tenkte: «Har jeg havnet i en fantasyfilm?». Noen måneder senere jobbet jeg der selv, ble kjent med naboene og lærte mine første norske ord mellom hyllene med brunost og kvikk lunsj.

I dag jobber jeg i barnehagen i Gilja, og jeg elsker den jobben. Folk her er utrolig hyggelige og tålmodige, og jeg lærer noe nytt hver dag – også språket. Mine første skritt i norsk tok jeg på stikkekaffe i Veveriet. Der var det kvinner som ikke bare lærte meg å hekle, men også tålmodig gjentok det samme ordet ti ganger til jeg endelig fikk det til (og jeg håper at det faktisk var det ordet og ikke et helt annet!).

Jeg drømmer om å kjøpe et lite hus her i Gjesdal kommunen. Jeg elsker Polen – det er mitt land, mine røtter – men Norge har blitt mitt hjem. Her lever man saktere. Det er mer tid til å kose seg, til å finne lykke i de små tingene. Jeg har til og med lært å like brunost, og hvem vet… kanskje jeg en dag lærer meg å lage pinnekjøtt? 

For dette er nettopp den hyggen jeg en gang drømte om og som nå er min hverdag. 

Immigrerte fra D R Kongo

Kom til Norge 2024

Jeg reiste fra Kongo til Kenya. Der var jeg i Nairobi i 7 år. Her var det tøft å overleve. Hver dag handlet om å finne en måte å skaffe penger på slik at jeg kunne spise. Fra Kenya dro jeg til Gjesdal.  

I Kongo jobbet jeg i ulike jobber. Jeg var lærer, tekniker på gullbedrift og drev med administrasjonsarbeid.

Kongo er et farlig land å bo i. Her er det ingen trygghet. Det er dårlig politisk styring og det er krig. I tillegg er det mye diskriminering. I Kongo er det over 400 forskjellige folkegrupper. Den gruppen jeg hører til har bodd i Kongo i mange generasjoner, men Kongo anerkjenner oss ikke som Kongolesere. De sier vi er fra Rwanda selv om min folkegruppe ikke har bodd i Rwanda siden 1500- tallet.  Jeg regnes med og behandles dermed som innvandrer i mitt eget hjemland.

I Gjesdal går jeg på skole og har språkpraksis.

Selv om jeg forsøkte å finne ut om Norge på nett før jeg kom, visste jeg veldig lite. Jeg fikk raskt et positivt inntrykk av naboer og av kommunen som jeg opplevde ønsket å hjelpe. Det er mange utfordringer, men det er helt normalt og jeg forventet at det ville bli slik. Norsk er et vanskelig språk å lære, særlig når folk snakker dialekt.

Det er store forskjeller på Norge og Kongo. Norge er et veldig aktivt og travelt samfunn. Mye som skjer hele tiden. Mange brev, mange meldinger, mange beskjeder og mange møter. Det skjer noe hele tiden.

Utenom skole så har jeg barn så det går mye i å henge med dem. Følge dem dit de skal og hjelpe min kone å passe ungene.  

Jeg tror at hvis nordmenn forstod hva det vil si å måtte flykte, flykte fra hjemmet sitt, så ville de kanskje vært mer tålmodige i møte med flyktninger. Jeg håper at denne utstillingen kan hjelpe til med det, kanskje.

Jeg prøver uansett å unngå å bli isolert så jeg ønsker å treffe flest mulig og være med så mange som mulig.

Immigrerte fra Ukraina

Kom til Norge i 2024

Jeg dro fra krigen i Ukraina og reiste først til Polen, videre igjennom Tyskland, Danmark og Sverige. Jeg endte til slutt opp i Oslo for der hadde jeg noen venner.

I Ukraina studerte jeg før krigen. Her i Norge jobber jeg hos Siktek med montering av gjerder.

Det var veldig vanskelig å komme til et nytt land og somrene er så lyse!

Norge er veldig annerledes enn Ukraina. Her er det fjell, en helt annen økonomi og frisk luft. Folk smiler hele tiden og de er generøse. Viktigst av alt – det er ingen krig her.

Jeg liker Norge veldig godt og jeg vil bli her for alltid. For meg så er dette et godt sted å være og jeg har fått fast jobb også. Det kan bli litt ensomt, for jeg kom her alene. Jeg har ikke noe familie her og ikke noen venner i området. Jeg jobber fulltid og masse overtid. Det gjør det vanskelig å ha noe sosialt liv utenom jobb.

Immigrerte fra Sør Sudan

Kom til Norge i 2021

Vi kommer begge fra Sør-Sudan. Vi møttes i en flyktningleir i Kenya.

Bol Deng: I Sør-Sudan jobbet jeg på et apotek og i en dagligvarebutikk.
Abiei Bol: Jeg jobbet ikke, men gjorde arbeid hjemmefra som å flette hår og sy klær.

Vi dro begge på grunn av situasjonen i Sør-Sudan. Dette var under den andre sudanske borgerkrigen.

Vi bodde i flyktningleiren i Kenya i 25 år.

Bol Deng: Mens vi var i flyktningleiren jobbet jeg som assistent for sykepleier, mens Abiei var hjemme.
Vi fikk ikke velge hvor vi skulle dra. Det var organisasjonen i flyktningleiren som bestemte hvor vi skulle sendes.
Her i Norge går jeg på skole i Sandnes. Vi fikk ingen utdanning mens vi var i Kenya, så det er en lang vei foran oss.

Abiei Bol: Jeg går på norskkurs.

Bol Deng: Folk her i Norge er hyggelige og gode mennesker, men de er veldig stille. Det er stille på bussen selv om folk kanskje kjenner hverandre. Men på Global kafé er det mye prat.
Noen av de største forskjellene er de høye standardene her og velferdssystemet. Hvis du ikke jobber i Sudan, dør du. Hvis du ikke kan betale for utdanning, får du ikke gå på skole. Hvis du blir alvorlig syk og ikke har penger til sykehus, dør du. Du kan bli drept av tilfeldige folk på gaten. Her er skole gratis, og helsehjelp er gratis for barn. Det er trygt her for barn.

Abiei Bol: Vi liker oss her. Barna kan leke ute, og jeg er ikke bekymret. Jeg husker første gang barna mine så snø, de sa: "Se, mamma! Det regner ris."

Bol Deng: Jeg vil lære meg en ferdighet slik at jeg kan få jobb. På kvelden vil barna mine ut, så jeg tar dem med steder.
Vi er heldige som ble sendt hit da vi ble det. Det er vanskelig å komme seg ut av Afrika nå. Situasjonen der nå er veldig frustrerende og skremmende for folk.

Immigrerte fra Ukraina

Kom til Gjesdal i 2024

Jeg hadde først vært halvannet år i Italia. Jeg og min familie flyktet dit fra krigen i Ukraina. Jeg reiste med buss fra Ukraina til Italia. Turen tok nesten to dager.

Vi måtte flykte fra Ukraina for det var ikke trygt for våre barn der. Jeg kjente noen i Italia så derfor dro vi dit først, men det var veldig dårlig miljø på skolen til mine barn. Det var mye kriminalitet og narkotiske stoffer i omløp og vi så oss nødt til å reise videre til Norge. Min mor sin venninne hadde allerede reist til Oslo så derfor fant vi ut at vi skulle følge etter.

I Ukraina jobbet jeg som teknikker på et labaratorium. Vi jobbet med korn. Hver dag kom det inn biler med havre, soy, rasp og bygg. Vi analyserte prøver av kornet.

I Gjesdal går jeg og min mann på skole. Det er litt tøft å være tilbake på skolebenken igjen og jeg skulle gjerne heller fått jobbe. Men jeg må kunne bestå B2 norsk prøve for å kunne finne jobb. Akkurat nå føles det veldig lenge til.

Mitt første inntrykk var at jeg var trygg og at mine barn var trygge. Jeg trengte ikke være redd for å dø. Jeg syntes og at det var flott natur, mye fjell. Folk er glade, de ønsker å hjelpe og gir råd. Så er de heller ikke så konfliktfylte.

En stor forskjell fra hjemme er og at Regjeringen bryr seg om sine innbyggere i Norge, også oss som er innvandrere. Sånn var det ikke hjemme.

Jeg savner min mor som aldri forlot Ukraina og er der enda. Jeg skulle gjerne dratt hjem, men for øyeblikket er det ikke mulig. Det er veldig farlig der nå.

Jeg håper en dag snart at jeg kan få jobbe. Det er det jeg ønsker meg. At jeg skal få jobbe igjen. Ellers så har jeg ingen drømmer for fremtiden annet enn å få jobbe.

Immigrerte fra Madison, Wisconsin USA

Kom til Norge i 2019

David fikk en postdoktorstilling ved Universitetet i Oslo fra 2019 til 2021, hvor han forsket på norsk som innvandrerspråk i Amerika. Vi flyttet deretter til Stavanger i 2021 da David fikk tilbud om en fast stilling ved Universitetet i Stavanger i Institutt for kultur- og språkvitenskap. Vi flyttet til Ålgård i februar 2025 etter å ha kjøpt et hus her.

Før vi flyttet jobbet Alder med sosialt arbeid og barneomsorg, og David tok sin doktorgrad i skandinavisk lingvistikk og underviste i norsk ved universitetet.

Her i Norge er David førsteamanuensis i nordiske språk ved Universitetet i Stavanger. Alder lærer norsk og håper å finne en jobb der hun kan få jobbe med barn og familier. Vi liker å kjøre gjennom de dramatiske landskapene i Vest-Norge og tilbringe tid ute, utforske nye områder å gå tur i, og jobbe på huset vårt.

David hadde besøkt Norge regelmessig siden 2004 da han var student, og Alder kom for første gang under bryllupsreisen deres i 2013. Vi bodde i Bergen et år mens David jobbet med sin doktorgrad. Det var da vi forelsket oss i Norge og begynte å planlegge å bo her en dag. Fordi vi kommer fra Midtvesten i USA, hvor et stort antall skandinaviske innvandrere slo seg ned, følte vi en sterk følelse av tilhørighet til Norge. Vi vokste opp med tradisjoner som for eksempel drikke akevitt og spise krumkake til jul. Det var byer rundt oss med store 17. mai feiringer og vi hørte norsk og dansk snakket av eldre familiemedlemmer.

Alder har norsk avstamning fra Rogaland, og David har norsk avstamning fra Hedmark og Sogndal. Det har vært en unik opplevelse for oss å oppleve tingene vi har til felles med våre forfedre da de forlot Norge og kom til Amerika.

Alders tippoldeforeldre emigrerte fra Stavanger i 1887. Vi har ikke klart å finne mye informasjon om dem eller deres opplevelse, men basert på de registrene vi har funnet, er det sannsynlig at hun kan ha fjerne slektninger et sted i Sandnes og Gjesdal kommune.

For David har det vært spennende å knytte forbindelser mellom hans forskning på språk og innvandring i Amerika med lignende temaer i Norge. Nå som vi har vært her i seks år, føler vi oss like hjemme og fremmede i både Norge og Amerika, en følelse av "in-between-ness" begge plasser.

Det er vanskelig å sammenligne Norge med USA, rett og slett fordi USA er så stort og hver av de 50 statene er veldig forskjellige av kulturelle, geografiske og politiske grunner. Så på mange måter er Norge veldig forskjellig fra USA, men det er likheter med noen stater som Wisconsin og Minnesota.

Når det er sagt, savner vi visse ting med Amerika. Det er et utrolig mangfoldig land, med kulturelle forskjeller som påvirker mange aspekter av samfunnet. Den rike historien om innvandring og innvandrerkultur er noe vi synes er bra med Amerika.

Andre mindre forskjeller inkluderer at butikker er stengt på søndager i Norge. Det kan være vanskelig å få gjort alt på lørdag! Vi savner sport som baseball og amerikansk fotball. Begge deler er en stor del av vår kultur i Wisconsin. Været er en annen stor forskjell. Det våte klimaet her kan være utfordrende. Vi er vant til å ha fire distinkte årstider med skikkelig varme somre og iskalde vintre.  

Vi beundrer nordmenns ærbødighet og respekt for naturen, og skulle ønske vi så det mer blant gjennomsnittlige amerikanere.

Immigrerte fra Litauen

Kom til Norge i 2014

Jeg og min mann tok beslutningen om å flytte til Norge for å skape et nytt liv med nye muligheter. Min mann bosatte seg først så flyttet jeg over etter hvert.

Som nylig utdannet byggingeniør ønsket jeg å finne jobb innen min fagretning. Jeg jobbet målbevisst med å lære norsk, først i hovedstaden Vilnius, der jeg bodde, og deretter videre under oppholdet i Norge. Her fikk jeg min jobb innen brannsikkerhet i byggebransjen, en spesialisering jeg også hadde påbegynt i masterstudiet hjemme i Litauen.

Før jeg reiste jobbet jeg med konstruksjonsprosjektering i det internasjonale ingeniørfirmaet Sweco.

I 2020 begynte jeg i Gjesdal kommune som byggforvalter. Her fikk jeg etter hvert mer og mer ansvar som åpnet nye muligheter. I 2025 ble jeg konstituert som avdelingsleder for byggforvaltning, og skal snart tiltre som avdelingsleder for prosjekt og forvaltning i den nye virksomheten «Eiendom og utbygging».

Mitt førsteinntrykk av Norge var at naturen her er utrolig vakker og veldig annerledes enn i Litauen. Fjell og fjorder gjorde stort inntrykk på meg. Min første fjelltur i Norge var faktisk til Gjesdals perle, Månefossen!

Jeg bodde i begynnelsen på Jæren, selv når jeg fikk jobb i Gjesdal kommune. Etter tre år hadde jeg ikke noe annet valg enn å flytte hit. Det var ikke bare på grunn av kort vei til jobb, men også fordi jeg gradvis har blitt glad i denne kommunen og oppdaget at Ålgård er et sted hvor man enkelt kan kombinere byfølelse med nærhet til naturen.

Her i Norge er det stort fokus på natur, miljø og bærekraft, samt på likestilling og personlig frihet, noe jeg synes er veldig flott. Jeg opplever norske folk som mer reserverte og innadvendte, men samtidig mer opptatt av trivsel i livet, snarere enn å følge samfunnets dikterte livsstil og rammer, noe som er ganske vanlig i Litauen.

Jeg har lært mye om meg selv på denne reisen fra ett land til et annet. Å være innflytter handler ikke bare om å tilpasse seg, men også om å bevare sin egen kultur. Jeg er stolt av min litauiske arv og har hatt glede av å dele den. Jeg tok initiativ til å lede et litauisk folkedanslag, et inkluderende bidrag både til meg selv og det litauiske miljøet i Norge.

Jeg har alltid hatt et helhjertet engasjement, og ved å ta på meg lederroller både på jobb og i fritid ønsker jeg ikke bare å integrere meg, men også å gi noe tilbake, faglig, kulturelt og sosialt.

Jorge Sebastian immigrerte først fra Ecuador til Ukraina. Der møtte han Kateryna. 

De immigrerte sammen fra Ukraina

Kom til Norge i 2023

Sebastian:
Jeg flyttet til Ukraina for å studere. Det var veldig dyrt å studere hjemme i Ecuador. Jeg tok utdanning som ingeniør med mastergrad, med spesialisering i automatisering av matproduksjon. Det var vanskelig for meg å få jobb innen dette feltet i Ukraina, fordi matindustrien har mange hemmeligheter som de ikke ønsker at utenlandske arbeidere skal få tilgang til. Derfor jobbet jeg mer generelt innen produksjon av maskiner. Så kom pandemien til Ukraina. I denne tiden jobbet jeg mye frilans, mest med netthandel og salg av produkter på nettet.

Kateryna:
Jeg var veldig redd før fullskala-invasjonen. Jeg leste mye på nettet fra ulike bloggere jeg fulgte, og jeg var svært bekymret. Jeg drev med frivillig arbeid og hjalp militæret på sykehuset, og de uttrykte stor frykt for at krigen snart ville bryte ut; dette var soldater som kom tilbake fra Anti-Terror-Operasjonen i Øst-Ukraina (ATO hadde pågått siden 2014). Da russerne under OL i Kina i 2022 brakte 120 000 soldater til grensen mot Ukraina, forsto jeg at dette var svært alvorlig, og at de ville angripe etter OL. Jeg sa til Sebastian at jeg var veldig redd, og at vi måtte reise et sted varmt for å hvile og komme bort fra all informasjonen om krigen.

Den 20. februar 2022 dro vi til Tyrkia for å feire bryllupsdagen vår, og den 24. februar invaderte Russland. Vi måtte finne bolig og søke om oppholdstillatelse, siden vi bare kom til Tyrkia for to måneder og ikke hadde planer om å bli der.

Etter et år i Tyrkia reiste vi tilbake til Ukraina. Vi kunne ikke dra tilbake til byen vi bodde i før, Nikopol. Byen ble utsatt for massive angrep fra det okkuperte kjernekraftverket i Zaporizjzja. Demningen på Dnipro-elven ble sprengt av russiske styrker, og vannet fra Kakhovka-reservoaret forsvant. Dette oversvømte byen Kherson, hvor mange mennesker og dyr døde. Klimaet i Nikopol ble varmere etter at vannet forsvant. Det er stadig avbrudd i vann- og strømforsyningen. Halve byen ble ødelagt av russiske missiler og droner. Sivilbefolkningen lever i konstant frykt, og også sivile mål blir bombet.

Sebastian:
Vi dro til slutt til en by som heter Chernivtsi, helt på grensen til Ungarn. Vi bodde der i 8 måneder. Luftalarmen gikk hele tiden. I begynnelsen gikk vi ned i tilfluktsrom, men etter hvert sluttet vi, for ingen andre gjorde det.

Kateryna:
Til slutt måtte vi forlate Ukraina. Jeg har problemer med nyrer og hjerte, og jeg trenger spesielle medisiner som vi ikke lenger kunne få tak i.

Sebastian:
Det var komplisert å forlate Ukraina fordi jeg er fra Ecuador. De samme reglene for Schengen gjaldt ikke for meg som for folk fra Ukraina. De ville at jeg skulle dra tilbake til Ecuador og ordne papirene der, men billettene er veldig dyre, og jeg ville ikke forlate min kone.

Kateryna:
Vi bestemte oss for å dra til Norge for å få hjelp. Jeg hadde lest mye om god helsetjeneste i Norge, om nordmenns hjelpsomhet og den rene, vakre naturen her. Først prøvde vi å reise gjennom Polen. Men tolleren vi møtte der sa at vi skulle dra tilbake dit vi kom fra. Jeg sa til ham at bombene ville drepe oss, og han svarte: «Dra hjem og la dem bombe dere der.»
Senere prøvde vi å reise til Norge via Ungarn. Der møtte vi en veldig hjelpsom person som sa at vi kunne dra til Norge, og at vi ville ha en måned på oss til å ordne papirene.

Da vi kom til Norge og Råde flyktningmottak var vi veldig nervøse, fordi det tok mye lengre tid for oss å bli registrert enn for alle andre. Vi hadde en tidsfrist. Det var mange ekstra kontroller av Sebastian, selv om han var gift og hadde bodd i Ukraina lenge før krigen.
Vi hadde også katten vår med oss, og den ble også grundig sjekket.
Etter 18 dager fikk vi beskjed om at vi skulle til Hå mottak på Nærbø. På den tiden var Nærbø et av få steder hvor man kunne ha kjæledyr. Vi bodde der i 6 måneder. Etter 4 måneder fikk vi en invitasjon fra Gjesdal kommune om å komme og bo der.

Den 27. februar skulle vi flytte inn i vårt nye hjem i Ålgård. Men den 26. februar fant legene noe på MR-bildene mine, og jeg ble sendt rett til kardiologisk avdeling og operert. Så etter all denne tiden måtte Sebastian flytte alene til vårt nye hjem sammen med katten vår, Mateo.

Sebastian:
Det var veldig vanskelig. Jeg var redd og alene, og Kateryna måtte bli på sykehuset i over 2 måneder.

Kateryna:
Det var tungt å ikke kunne flytte sammen, men jeg er så takknemlig til Norge. Ingen hadde sett dette på mine tidligere undersøkelser. De reddet livet mitt. Til slutt fikk jeg komme hjem til Sebastian og Mateo i vårt nye hjem.

Foreldrene mine bor også her. De hadde også en vanskelig reise. De måtte forlate vår utbombede by og krysse Ukraina til et tryggere sted. På den tiden var det kamper, Russland bombet og okkuperte byer. Det var frykt og usikkerhet. De reiste ut av Ukraina etter oss, men kom til Ålgård før oss, fordi de begge var fra Ukraina og slapp å vente.

Sebastian:
Nå går vi på skole for å lære norsk, og vi leter etter jobb. Det er vanskelig på grunn av språket.

Kateryna:
Maten i Norge er helt annerledes enn i Ukraina. I Ukraina finnes det mange forskjellige typer pølser, kornprodukter og søtsaker… Det er ikke så mange halvfabrikata i butikkene der. Vi lager maten selv, og det er mye billigere og enklere å gå på restaurant eller kafé.
I helgene går vi på markedet, der bønder selger kjøtt, grønnsaker, frukt, fisk, meieriprodukter osv.
Ukrainere liker:
Mange ukrainere liker turer i naturen piknik, grilling, avslapning ved elver eller innsjøer, turer på fjellet.
Om sommeren drar mange til Svartehavet eller Azovhavet.
Familiedatsjer og hager er svært populære. Mange tilbringer helger og ferier der, og kombinerer arbeid og hvile.

Sebastian:
Naturen i Norge ligner mye på naturen i Ecuador, synes jeg. Dere hilser også på hverandre som vi gjør – vi smiler og sier hei, selv om vi ikke stopper for å prate. Men det er lenge siden jeg har vært hjemme. Kanskje alt har forandret seg. Jeg har ikke vært tilbake på over 14 år.

Kateryna:
Derfor er vi takknemlige til kommunen som ga oss et nytt hjem og fred. Vi er svært takknemlige for dette!

Katten Mateo er nå 5 år gammel og har vært med oss hele reisen – fra ferien som ble til ett år i Tyrkia, til vi nå bor i Ålgård.
 

Sonja på skøyter på fjorden

Immigrerte fra Tyskland

Kom til Norge i 2011

Vi flyttet fra en liten plass i Nord Tyskland som heter Weseloh. Det er ca. 5 mil sør fra Bremen. Vi bodde på en liten gård der jeg hadde hest, sau, kuer, kaniner, og alltid minst en hund.

I Tyskland var jeg fagansatt for Bassengdrift. Det er en lang utdannelse for dette i Tyskland.

Vi flyttet august 2011 til en liten plass som heter Veraland som er i Sandnes Kommune.

Vi hadde venner som flyttet i 2007. Vi var ofte på besøk hos dem. Norge er et fantastisk land i forhold til landskap og at det er så kjekt å fiske her. Det jo det tyskere liker så godt!

Da jeg kom til Norge, snakket jeg lite norsk og tenkte at renhold kunne passe, det krevde ikke så mye språk. Vi flyttet i august, og mannen min begynte som handlanger i HABI AS, i blikkenslageravdelingen. Vi hadde solgt litt mark i Tyskland, så jeg kunne bruke tid på å finne en jobb som passet meg.

I september 2011 så jeg en annonse fra Gjesdal kommune. De søkte renholder til en skole i Dirdal. Det passet perfekt! Vi bodde da på Veraland i Sandnes, bare 25 minutter unna, og det var lett å kjøre dit uten kø.

Jeg tenkte først å jobbe med renhold til jeg lærte mer norsk. I Tyskland er renhold en jobb man ikke snakker så mye om, men i Norge er det annerledes. Jeg trivdes så godt at jeg tok fagbrev som renholdsoperatør, og i fjor fullførte jeg en deltids fagskole i renholdsledelse. Her blir yrket vårt verdsatt, og det satses på kompetanse.

Mannen min tok også fagbrev som blikkenslager og jobber nå som driftsleder/koordinator i samme firma han startet i.

Landskapet i Norge er vakkert, uansett vær. Nabolaget vi flyttet til var fantastisk hyggelig og hjelpsomt. Vi har fortsatt kontakt med dem, selv om vi ikke har bodd der de siste ti årene.

Nå bor vi i Oltedal, som for meg er verdens navle. Det er så mange muligheter rundt Oltedal: flotte fjellturer, skitrekk bare 20 minutter unna, badeplasser med en liten sandstrand, fisking i Oltedalsvatnet, butikk, bensinstasjon, skole, barnehage, ny idrettshall, og bare 45 minutter til Jærstrendene. Det viktigste for meg  er at i Oltedal bor det kjempehyggelige folk som passer på hverandre og hjelper hverandre, uansett nasjonalitet.

Den eneste ulempen er at vi ikke har sol hjemme fra november til februar, men det har jo ingen om vinteren pga været her på vestlandet.

En stor forkjell på Tyskland og Norge er arbeidstid! Det var en av grunnene til at vi flyttet til Norge. Vi jobbet så mye,både natt og helg, og hadde lite tid til overs for sparing eller kvalitetstid sammen. Når jeg var hjemme, var mannen min ofte på jobb. Han startet rundt klokken 03:30 om morgenen og kom ikke hjem før mellom 18 og 20 om kvelden. Jeg jobbet skift, mest kveldsvakt og helger.

Nå jobber han fra klokken 07:00 til 15:00, og har nesten aldri overtid. Da får vi masse kvalitetstid sammen hver dag.

Noe som også var vanskelig for meg i starten, var at folk gir ros når man gjør noe bra. Jeg husker en lærer kom bort og sa: "Du er så flink til å vaske." Jeg ble irritert, for jeg trodde hun mente det ironisk. Jeg gjorde jo bare jobben min. I Tyskland sier vi alltid at hvis du ikke får kjeft, da er du flink. Vi er ikke vant til ros.

For å lykkes med flytting til et annet land, mener jeg det er viktig å lære språket så fort som mulig og å inkludere seg i samfunnet. Man kan ikke forvente at alle har ventet på deg og springer for å ta deg imot. Dette er også en jobb en innvandrer må gjøre selv.

Mannen min og jeg er begge interessert i jakt og hund, og har fått mye kontakt med nordmenn gjennom engasjement i Norges Jeger- og Fiskerforbund og raseklubben for hunderasen vi har. Der er jeg nå nestleder og avlsrådgiver.

Selv om vi begge snakker norsk og er godt inkludert, er det viktig for oss å møtes av og til med tyske venner og snakke tysk. Selv om norsk og tysk kultur er ganske lik, føler vi oss enda mer hjemme her i Norge når vi kan bruke morsmålet vårt innimellom.

Det beste som har skjedd for oss her i Norge, er at vi adopterte Max, som kom til oss som fosterbarn to år etter at vi flyttet hit.

Fra juni 2024 har det også blitt enklere for oss tyskere å søke om norsk statsborgerskap, siden vi nå kan gjøre det uten å miste det tyske. Det blir vårt neste steg. For oss har vi nå to hjemland: Norge og Tyskland.

Gården Sonja og mannen reiste i fra

Kersti og Jaak

Immigrerte fra Estland

Kom til Norge i 1996

Jeg bodde mine 10 første år i Fredrikstad. Siden 2007 ble jeg bosatt i Stavanger og fra 2017 på Ålgård med min lille familie der alle kommer fra Estland.

I Estland var jeg student ved det Estiske Musikkakademiet og studerte sang og opera. Samtidig jobbet jeg ved Nasjonalopera Estonia i Tallinn som korartist og fikk allerede noen mindre roller. Jeg var veldig fornøyd med livet og hadde egentlig ikke noen tanker eller ønsker om å flytte noe sted.

Det var kjærligheten som førte meg til Norge. Men tross det at vi ble gift, hadde jeg ingen planer om å flytte i begynnelsen. Jeg var halvveis med studiene og hadde min drømmejobb i den tiden i Tallinn. Vi ble enige at jeg fullfører studiene og diskuterer flytting etter det. Men skjebne hadde andre planer. 

Vi feiret bryllupet vårt i Estland, men siden alle fra Norge kunne ikke vær med på den, så hadde vi planlagt en mindre fest med familie og venner også i Norge. Jeg skulle ta meg fri fra jobben til en helg og være i Norge i tre dager. Og så skjedde noe som endret livet mitt på et blunk. Nemlig, jeg mistet passet mitt og flybillettene i Oslo togstasjon. Det er nesten 30 år siden, men jeg husker fortsatt akkurat som det var i går, hvordan jeg tok ut dokumentene mine fra en makeup koffert og la de opp på en håndtørker i toalettet. Neste gang jeg husket det var vi allerede i Fredrikstad og når vi ringte til Oslo togstasjon var de allerede borte. Nå er det viktig å presisere at året 1996 var fortsatt en tid uten mobiler, uten at alle hadde internett og epost, uten felles databaser osv. Kort sagt, ting tok tid for å ordne nye dokumenter, pluss at flybillett mellom Oslo og Tallinn kostet rundt 4500 norske kroner og mellomlanding var enten i London eller i Helsingfors. I stedet for tre dager ble jeg i Norge i to uker og løpet av den tiden så ble vi enige om at kanskje det blir bedre allikevel om et nygift par bor sammen og så flyttet jeg til Norge.     

Her i Norge jobber jeg som sanger og sanglærer ved Gjesdal kulturskole og Stavanger kulturskole. Jeg er dirigent til Stavanger Symfonikor. Før det dirigerte jeg Sandnes Operakor i 12 år. Jeg dirigerer også Stavanger Estisk Blandakor og sammen har vi deltatt allerede på to store sangfestivaler i Estland. Jeg har også hatt oppdrag som prosjektleder og er akkurat blitt ferdig med mine 6 år som musikkansvarlig styremedlem i styret til Norges Korforbund Rogaland. 

Det er litt morsomt, Norge og Estland ligger jo ganske nær hverandre. Vi har en del felles historie fra vikingtiden, så man skulle tro vi var ganske like. Men det er store geografiske forskjeller, og Estland har vært utsatt for mange ulike okkupanter, mens Norge har vært et fritt land veldig lenge. Alt dette har nok formet de to landene på forskjellig måte.

Vi trives godt i Norge, og det er mye som er bra. Men som kulturnerd og sanglærer har jeg med årene begynt å savne den tydelige synliggjøringen av det kulturelle mangfoldet som er en selvfølge i Estland. I tillegg til sportsnyheter har estisk TV også kulturnyheter. Konserter, forestillinger og kunstutstillinger over hele landet blir annonsert på riksdekkende TV. Har du ikke vært på et større musikkarrangement, så vet du i hvert fall hva folk snakker om, du har hørt om det enten på TV, radio eller lest om det.

Barn fra 1. til 4. trinn har musikk på timeplanen to ganger i uken. I Norge har vår fjerdeklassing tre ganger i uken lek på timeplanen. I Estland blir barn kjørt med buss fra skolen for å se konserter og forestillinger. Enten du liker det eller ikke, så får du det med deg, for det er en del av prosessen med å bli formet til et helhetlig menneske. Litt sånn som turdag på skolen i Norge, enten du liker det eller ikke, så skal du være med.

Kersti med sine sangelever Idol vinner Siri og the Voice deltakere Maria og Ole Henrik

I Ungarn for 30 år siden

Immigrerte fra Ungarn

Kom til Norge i 2018

Vi flyttet fra Debrecen som er Ungarns nest største by og ligger øst i landet. Vi bodde i en forstad her, som har omtrent like mange innbyggere som Gjesdal kommune.

Flyttingen var ikke en spontan beslutning, vi brukte 3–4 år på å forberede oss. Norge tiltrakk oss med sin skandinaviske kultur, vakre natur og det norske språket, som vi begynte å lære allerede mens vi bodde i Ungarn. Vi samlet så mye informasjon vi kunne om Norge, og etter flyttingen oppdaget vi raskt at jærsk dialekt og bokmål nesten er som to forskjellige språk. 

En god venn som allerede bodde på Ålgård hjalp oss mye i starten, noe vi er veldig takknemlige for. 

Den politiske situasjonen i Ungarn var også en viktig årsak til at vi valgte å flyttet. Den har dessverre bare blitt verre siden. Vi kom hit med tre tenåringer, som ikke nødvendigvis er i den enkleste alderen for å bytte land, men vi så det som en investering i deres fremtid. I tillegg til de rasjonelle grunnene, spilte også eventyrlysten en rolle.

Zoltan jobbet som IT-ingeniør i et stort internasjonalt firma, og Judit jobbet i en bokhandel som fungerte mer som en sosial møteplass med mange kulturelle arrangementer. Vi trivdes godt i jobbene våre og hadde fine kollegaer.

Her i Norge jobber Zoltan som produksjonsmedarbeider og CNC-operatør hos Ege Dører AS på Ålgård, mens Judit jobber som tospråklig lærer i Sandnes kommune.

Da vi kom til Norge, følte vi oss umiddelbart hjemme, og etter hvert ble Ålgård vårt hjem.

Forskjellene mellom Norge og Ungarn er mange. Geografisk og topografisk er landene svært ulike. I Ungarn følte vi oss lenger unna naturen, landet har verken kystlinje eller fjell. Her i Norge setter vi stor pris på den friske luften og det rene drikkevannet. I tillegg bor det dobbelt så mange mennesker i Ungarn på halvparten så stort areal som Norge.

Kommunikasjon er også annerledes. I Ungarn er vi mer direkte og uttrykker både positive og negative følelser åpent. I Norge må man lære å lese mellom linjene, noe som kan være krevende og føre til misforståelser. Likevel la vi raskt merke til at folk her er mer smilende, rolige og hjelpsomme. Det var også overraskende hvor mye folk stoler på hverandre. Dette skaper en behagelig atmosfære, og vi tror det henger sammen med en mer stabil økonomi, en mindre turbulent historie og en velfungerende velferdsstat.

Været er også en stor forskjell, og vi liker det norske været! Vi savner ikke de svette sommerdagene i Ungarn. Mens Norge bevarer og utvikler demokratiet, har det i Ungarn blitt brutt ned de siste 15 årene.

Judit:
Et tema som har blitt stadig viktigere for meg de siste sju årene, er de psykiske utfordringene ved å flytte til et nytt land. Man prøver å forberede seg så godt man kan på praktiske ting som bolig, språk, jobb og skole, men det er umulig å forberede seg fullt ut på det som skjer inni oss. Det er en reise mot selvinnsikt, og den kan være som en berg-og-dal-bane. Støttende venner, gjerne de som er i samme situasjon, er gull verdt.

Zoltan:
Det er aldri enkelt å flytte til et nytt land, uansett hvordan situasjonen er i hjemlandet. Det var ingen krig i Ungarn, men jeg følte meg mer og mer fremmed der. Det er alvorlig når demokratiet brytes ned bevisst og all makt samles i én hånd. Jeg flyktet personlig på grunn av dette. Til tross for at jeg hadde venner, familie, god jobb og et nedbetalt huslån, har jeg aldri angret på at vi flyttet til Norge og startet livet på nytt. Her føler jeg meg mer hjemme enn jeg gjorde i Ungarn, til tross for språkutfordringer, fysisk arbeid, nytt huslån og en mindre vennekrets. Her finner man virkelig ro og balanse i livet, uten å bekymre seg for hverdagen. En ting som virkelig overrasket og gledet meg da jeg kom hit, var hvor stor verdi et menneskeliv har. Kanskje er det nettopp dette som gjør at jeg føler meg verdifull her.

På Bynuten

Huset til Judit og Zoltan i Ungarn