Jeg har sittet på hjemmekontor siden de nasjonale restriksjonene sendte kontorfolk som meg hjem. Det er en overgang, men det går fint. Man skjønner vitsen med ekstra skjerm til PC’ en og en skikkelig kontorstol, og jeg forstår på avisene at mange skaffer seg slike ting hjemme også nå. Her jeg sitter på en litt for hard hjemmestol, med en litt for liten skjerm, så er jeg utrolig takknemlig overfor alle dere som får samfunnshjulene til å gå rundt der ute, i helsevesenet, skolen, barnehagen, på butikkene og apotekene, på renovasjonsbilen, i politiet, forsvaret, strømforsyningen – og alle dere andre som står på for at samfunnet skal svive i denne unntakstilstanden vi befinner oss.

Takk!

Så langt går det meste forbløffende bra, sett fra mitt utsynspunkt. Jeg har ikke oversikt over det hele, men i kommunen følger jeg godt med gjennom daglige møter i beredskapsledelsen. Vi er svært operative. Vi håndterer de digitale utfordringene svært godt, de aller fleste av oss. Kommunen fungerer, ja den funger egentlig svært godt. Men vi forbereder oss i alle deler av organisasjonen på at det kan bli mer krevende. Til alle dere som ikke visste det, eller har skjønt det før nå – det jobber fabelaktig mange flinke folk i norske kommuner. De står på hver dag, både når kommunen er i normaltilstand og når den er i unntakstilstand.

Takk!

Vi vet ikke hvor lenge dette kommer til å vare. Ingen av oss vet det. Jeg er imponert over innsatsen til folk, og littegrann bekymret. Vi må passe på at vi ikke sliter oss ut. Det kommer tøffere tak siden. Pass på å få deg pauser. Prøv og lag ag deg noen mentale friperioden fra Korona. Vi må passe på at ikke alt handler om dette viruset. Vi må skape oss tid og rom til å leve normalt også.

Og så må vi ikke glemme humoren.